Search
  • Cathrine Plischewski

Artikkel fra Briardbladet 2021

Updated: Jan 9

Kennel AiCamin, Mitt Første Kull Del 1

Hei briardfolk! Jeg har i år hatt mitt aller første valpekull og vil gjerne fortelle litt om min opplevelse rundt dette. Men først litt om min historikk og mitt forhold til vår vakre rase briard. Jeg er født og oppvokst med briarder. Mine første minner er fra svært tidlig alder. Jeg må ha vært veldig ung fordi vår Bemali’s Black Charlie ble påkjørt da han var 3år gammel, og da var jeg 2 år. Jeg er blitt fortalt han fikk hikke første gang han så meg som nyfødt, og han ble min trofaste beskytter resten av sitt korte liv. Jeg var også tidlig hestegal, og dermed ble også stakkars Charlie flittig brukt som hest, noe jeg husker! Jeg hadde laget sal til han og fikk sitte på ryggen hans en runde rundt i blokkleiligheten vår på Flatåsen i Trondheim. Utrolig hva vi barn fikk gjøre før i tiden, uten at noen ble krenket av «kremt», hundeholdet.

Vi hadde i tillegg en tispe, Mirzam I Lara, og senere også Torilsin Eyla (Pia) som jeg har de sterkeste minnene fra. På denne tiden hadde vi også bearded collie, noe briarden ble erstattet med i etterhvert. For meg som da var 8-10 år var det en grusom tragedie, da mamma leverte tilbake Pia til oppdretter. Savnet etter denne hunden sitter i den dag i dag, og jeg bestemte meg for å anskaffe meg ny briard så fort jeg flyttet ut som 20-åring. Jeg hadde på det tidspunktet allerede dachsen Misha, og bearded collien Myleah. For en uvøren 20-åring uten noen tilknytting til briardmiljøet på tidlig 2000-tall, ble det til at jeg kom over en annonse på Finn der det var et uregistrert kull som var levert til Dyrebeskyttelsen sør i Norge. Her fikk jeg kjøpt en hannbriard Troy som ble min nye øyesten. Det er for øvrig ikke anbefalt å kjøpe hund etter slike forhold, da han allerede som utsultet valp som han var, viste stor usikkerhet i forhold til fremmede hunder. Dette fulgte oss resten av hans liv.

For å gjøre en lengre historie kortere kjøpte jeg Hippie Royale Minka i 2016, og hadde allerede da en liten oppdrettertanke. Minka måtte selvfølgelig være frisk, bestå mentaltest og være HD-fri, samt også få noen fine premieringer og vise at hun kunne være brukbar som gjeterhund.

Jakten på et kennelnavn var i gang, og det var neimen ikke enkelt!

AiCamin ble til fordi mine tre første ønsker ble alle avslått, og det brevet hadde allerede ligget i postkassen EN hele måned før jeg tittet nedi! Ergo, jeg hadde fryktelig dårlig tid til å finne et nytt navn, da det tar månedsvis for atet slikt navn blir godkjent og kan brukes. Det resulterte i at jeg måtte engasjere alle mine kolleger denne dagen, slikt at jeg fikk sendt inn nye ønsker samme dag (jeg er fryktelig utålmodig, det skal nevnes)! En kollega googlet helt enkelt navnet mitt Cathrine, kom fram til at på gresk het det Aikaterine, som jeg syntes så litt kult ut. Camin var et av mine tidligere ønsker som rett og slett er bare Cathrine + Minka, la på et «Ai» og voila, AiCamin! Det uttales med trykk på Ai, og KAMIN rett fram, og ikke som «I-came-in», noe jeg ble gjort oppmerksom på i ettertid... :P

Våren 2020, fjorten dager etter jeg hadde funnet passende hannhund, ogfått et ja fra hans eier, kom løpetiden. 1,5 måned for tidlig! Norge, og verden, hadde bare en måned tidligere stengt landene sine og alle landegrenser. Flotters, for denne hannhunden var en svenske! Nemlig Toudi z Milosci do Briarda, aka Gibson! Her måtte det kreative løsninger til, så vi møttes på riksgrensen for Minkas og Gibsons første date! Det var full klaff på kjemien, men dessverre ikke full klaff på rette dagen. Vi tullet da med at siden Minka aldri følger timeplanen til mor, så snakkes vi til julen. Og sånn ble det! Men denne gangen fikk jeg låne med meg Gibson hjem til Trondheim på juleferie. Det ble noen turer opp og ned Morokulien-Trondheim, men det var absolutt ingen bomtur, for like etter nyttår 2021 varførste parring et faktum.

5. Mars 2021 kom 9 nydelige valper til verden. Jeg hadde på forhånd forberedt meg så godt som jeg kunne. Hadde 4 dager i forveien tatt tempen hennes to ganger daglig for å merke meg den berømte temperaturdroppen. Når denne droppen kommer, er fødsel i nær framtid når temperatur øker igjen. Så fredags morgen begynte jeg å koke høne, slik at Minka kunne få kraft og næringsrik proviant på sengen underveis. Ja, for hun lå i sengen, på gjesterommet vel og merke. Minka nektet å ligge i valpekassa, og hun fikk selvfølgelig viljen sin. Hun hadde god matlyst hele veien, også under fødsel. Mangel på matlyst skal være et tegn på fødsel. Men alle er vi individer, og forskjellige :)

Jeg var alene og særdeles forkjøla denne dagen – og hadde gruet meg til alt galt som kunne skje under fødsel. Da endelig første valp kom ble både Minka og jeg naturens døtre. Hun spiste morkaken, jeg gnukket valpenfor å se om den levde- den pep til, og Minka så på den, snudde seg vekk og skrek av en slags skrekkblandet fryd ned i puten. Jeg ble ett sekund litt redd for at hun kanskje ikke godtok valpen, for det var ikke direkte avvisning. Men da valp nummer to kom virket det som hun skjønte greia, og omfavnet begge og alle som kom derettter. Jo, flere som kom, jo ivrigere var hun også etter disse morkakene som jeg følte jeg kastet rundt meg (de kan bli dårlige i magen av å spise mange sies det). Jeg noterte så godt jeg kunne underveis.


Det å oppleve hundens utvikling fra fødsel til en voksende hund var for meg vare helt magisk! En berg- og dalbane følelsesmessig, men en helt fantastisk opplevelse. Jeg fikk dessuten masse kyndig hjelp og råd fra mine eminente veiledere og mentorer. Venner hjalp meg også underveis de neste ukene, og jeg lærte massevis. Jeg fikk blant annet erfare mye med dette kullet mange erfarne oppdrettere aldri har opplevd noensinne, og som de kan være heldige de har sluppet. Mer av denne delen tenkte jeg å skrive om i Del 2 av Mitt Første Kull, som kommer neste utgave av Briardbladet. Følg med! Inntil da ønsker Kennel AiCamin dere en riktig god jul!


29 views0 comments

Recent Posts

See All