top of page
Search
  • Writer's pictureCathrine Plischewski

Mitt første kull del 2, utkast fra Briardbladet




MITT FØRSTE KULL DEL 2


Jeg lovet i forrige blad jeg skulle skrive fortsettelsen til min første opplevelse med et valpekull. Det begynner faktisk å bli 1,5 år siden nå, men jeg har heldigvis dokumentert godt gjennom. (2 år nå)

Som fersk oppdretter er det vanskelig å forberede seg på alt, fordi man mangler erfaringen. Man kan lese seg nøye fram til det en finner om hundefødsler og alt som hører med, og man kan lete Skandinavia og Europa opp og ned etter en make som en tenker er en god match til tispa si. Man kan følge boken til punkt og prikke, hva gjelder mentalitet, helse og utseende, men så allikevel skjer det ting utenfor vår

kontroll.


Det er utrolig vanskelig å plukke opp et mønster av sykdommer i avl hos våre hunder dersom spesielt oppdrettere ikke er åpne om at sine avkom kan bli født syke eller med utviklingsfeil. Det er desto verre når sykdommer faktisk oppstår som ingen har hørt eller har noen erfaring med fordi hunden bare har fått diagnosert en såkalt "autoimmun" sykdom av veterinæren.

Av mine 9 fødte avkom overlevde 6 stykker.


Jeg var helt alene med Minka under fødselen. Hun fikk føde i sengen på gjesterommet (for det ville hun absolutt). Jeg var i tillegg kraftig forkjølet, og da dette var under covidtiden måtte jeg dra ifra Minka og valpene en liten time for å teste meg. Jeg hadde webkamera på via mobilen og kunne hele tiden observere Minka med valpene. Hun var veldig urolig og skrek nesten hele tiden jeg var borte. Dette bekymret meg en del.


Det tok vel omtrent 4 dager før jeg mistenke at morkaker var igjen i henne. Jeg visste jo egentlig at det manglet to stk. Men for dere som har hatt kull før vet hvor fort tispen kan spise opp disse. Under et slikt press er det ikke like lett å telle alle sammen.

Vi dro til dyrlegen, og mistanken stemte. Så hun fikk Oxytocin.

Det hjalp en stund, men uroen forsvant ikke helt...

Den første døde i løpet av det første døgnet. Det var den førstefødte og en tispe som hadde ganespalte.

Den andre døde 2 uker gammel og hadde Dermoid Sinus. Den tredje døde 4 uker gammel av spiserørsbrokk. Det er tre forskjellige utviklingsavvik, men det de har tilfelles er at de stammer fra recessive gener. Og begge foreldredyr må være bærer av genet.


Hentet fra nett: Arvegangen vurderes å være særs kompleks: "multifactorial recessive, polygenic and dominant with partial penetration" det vurderes altså til at eventuell arvelighet kommer av mange

forskjellige gener som virker forskjellig, og i komplekst samspill.


Ganespalte:

Ganespalte er en medfødt utviklingsforstyrrelse som innebærer at den øverste delen av

ganen ikke er helt sammenvokst, hvilket gir en åpning mellom munn og nesehule.

Ganespalte er en relativt alminnelig misdannelse hos valper, som kan variere i alvorlighetsgrad.

Tilstanden er arvelig, og hunder med ganespalte må ikke avles på. En valp med ganespalte vokser ikke optimalt siden den ikke klarer å amme skikkelig. Når valpen prøver å amme danner det seg ikke vakuum til pattene slik at den ikke får sugd ut noe, eller i så fall veldig lite.




Denne lille måtte jeg hjelpe med morsmelkerstatning inntil neste dag, slik at den kunne bli avlivet. Men den klarte seg uansett ikke første døgnet. En valp med ganespalte er ikke liv laga.

Det finnes tilfeller som velger å operere ganespalte, men valpen risikoen for sekundære sykdommer er høy, da valpen hindres i å die den livsviktige råmelken av mor.


Dermoid Sinus:

Dermoid Sinus er nevralrørsdefekt som er forårsaket av ufullstendig seperasjon av hud

og nevralrør under fosterutviklingen. Det er som en tynn streng som oftest strekker seg fra rygglinjen, men kan også forekomme andre steder på hunden slik som for eksempel på hodet ved ørene, eller på neseryggen. Det er registrert flest DS på Rhodesian Ridgeback og en trodde først dette var i forbindelse med “ridgen” dens, men det kan også forekomme hos andre raser.

Det som skjedde hos meg, var at jeg merket meg en kul på hodet til “Lille Grå”. Hun hadde dagen før fått seg en kavring av mamma Minka med labben eller noe, det gjorde i alle fall vondt og hun hylte grufullt.

Men ingen synlige skader. Stusset litt på dette. Så da kulen ble synlig dro vi rett til dyrlegen. Hodet var svært hovent, og jeg var usikker på om hun hadde blitt bitt eller hva det var.

Lille Grå fikk medisin og ble med hjem, det ble konstatert et sår i hodet, men hevelsen måtte ytterligere ned for å være helt sikker.

Veterinæren hadde allerede da sine mistanker.


Den neste natten sov jeg kanskje to timer. Jeg lå i sofaen med Lille Grå hele natten og trøstet henne så godt jeg kunne. Det første jeg gjorde om morgenen var å ringe dyrlegen, da hun skrek konstant. Vi kunne ikke vente lengre, hun måtte få slippe.


Mange dyrleger har/hadde liten eller ingen kunnskap om DS. Ofte blir hunden feildiagnosert eller avlivet av uvisst grunn. Kanskje på grunn av et sår som er betent eller aldri vil gro.

Det som var litt spesielt i denne situasjonen var at min veterinær Katrin Höner, som er en av de veterinærene i Norge med kanskje mest erfaring å operere DS var den jeg kom inn til.

På samme tidspunkt var også en Rhodesian Ridgebackoppdretter tilfeldigvis på klinikken samtidig for å kjøpe hundefôr. Begge har bred erfaring med DS på hver sin måte.

Det ble bekreftet at dette var en Dermoid Sinus med stor sannsynlighet. Ved obduksjonen et faktum.


Bildet viser hvordan en sjekker sinus på valp.

En valp må være minst 4 kg for at en skal kunne operere DS, men her var det gått slik betennelse og hun var sånn i smerter at det ville ikke vært forsvarlig å vente. Hun var jo knapt 1500 gram og bare to uker.

Det som var litt snedig var at etter Lille Grå var borte, skjedde det noe med energien til Minka. Det ble så harmonisk og rolig. Jeg sov selv for første gang en hel natt siden valpene ble født. Men dessverre så var det ikke helt over enda...


Spiserørsbrokk:

Dette er en medfødt og arvelig tilstand som er relativt vanlig. Disse valpene er født med en forsinket modning av muskulaturen i spiserøret. Valpen virker normal fra fødsel, men vokser noe mindre enn sine søsken og kan kanskje gulpe noe melk etter å ha diet.

Nedarvingen er recessiv, det vil si at begge foreldredyr må værebærer for at en valp skal bli syk.

Acrari NO. 7 var den minste i kullet. Men også så gøyal og leken. Men i motsetning til Lille Grå som ble et akutt tilfelle kom dette mer snikende. Allerede viste han tegn før Lille Grå.

Det piplet nemlig ut melk franesen hans en liten stund etter amming. Jeg var jo konstant på telefon til dyrlege de første 3 ukene og dette ingen unntak. Det var helt vanlig at valper kunne bli litt vel ivrige på melken, og drikke seg litt fordervet. Det hendte seg at det kom klukkelyder lignende hikke også.

Så den natten jeg sov med Lille Grå, hadde jeg også Acrari inntil brystet.

Etter hvert da valpene begynte med fast føde skulle dette gå seg til. Men det gjorde det jo ikke.


Blir valpen så mye som 9 uker gammel vil muskulaturen i spiserøret gradvis modnes, og valpen kan bli helt frisk. Men for at valpen skal bli helt frisk kreves det mye spesiell omsorg rundt foringen. Man må for eksempel holde valpen loddrett etter foring slik at maten faller ned til magesekken.

Acrari NO. 7 ble bare 4 uker. Røntgen viste at han hadde store utposninger i spiserøret, så han fikk også slippe.





Så for å oppsummere har jeg lært utrolig mye ved mitt aller første kull. Avlstiltakene bør være at man aldri avler bevisst på syke dyr. Bærere må heller ikke kombineres, heller ikke søsken av syke dyr bør

pares med bærere eller søsken av syke dyr.

Men å utelukke bærere eller mulige bærere fra avl vil være for drastisk, antallet tatt i betrakting.


Hvordan vite hvem som er bærere? Det finnes per dags dato ingen gentest for akkurat dette. Så min bønn til med-oppdrettere er at dersom en opplever lignende ting, vær åpen om det!

Lignende opplevelser med tispe, mystiske dødsfall, alt som virker unormalt er verd å merke seg.

Jeg mener at vi som forvalter vår spesielle rase briard har et ansvar for å ha en åpen kultur oss

oppdrettere imellom, slik at vi kan lære av hverandre. Da vil vi også ha bedre forutsetninger i avlsarbeidet vårt.


Oppdatering 1.mai 2023: I ettertid etter å ha skrevet og publisert denne artikkelen har jeg lært at selv om alle disse sykdommene stammer fra recessive arvelige gener, behøver det ikke være slik i mitt tilfelle siden det var tre ulike utviklingsfeil. Nye veterinærer jeg har snakket mente det kunnet ha skjedd noe under svangerskapet som gjorde at disse utviklingsfeilene ble til. Det kunne være ytre påvirkninger, som fysisk aktivitet, mat hun har spist, o.l. Men det blir bare spekulasjoner. Alle valper som er igjen har iallefall utviklet seg sunne og friske hittil, noe jeg er veldig glad for.



Med vennlig hilsen

Cathrine Plischewski v/ kennel AiCamin.


31 views0 comments

Recent Posts

See All

Comments


bottom of page